Jeg skulle egentlig bare skrive en liten kommentar til Lotta om brevskriving og hobbyaktivitet, etter hennes kommentar på et innlegg jeg har her.

Muligens er ikke alt av dette lett å skjønne for de som leser her, men etter å ha delt tanker om glede, sorg, håp, skuffelser, redsler og forhåpninger, drømmer og alt der i mellom i over 20 år vil LOTTA ta det til seg.

Av alle verdens mennesker skulle hun bli min søster i ånden:) min "skriftemor", min terapeut, min samvittighet, min styrke...you name it!!

Det ene ordet tok det andre(ikke noe nytt i det for en som har vært en pasjonert skriver det meste av livet) - og jeg så at det kan ikke være noen KOMMENTAR dette her.

Lotta: Ja, jeg ser faktisk brevskriving som en hobby nå, og jeg ser heller ingen stor fremtid for meg som brevskriver noe mer, ei heller som noen ivrig blogger.

For meg er det mye viktigere å strikke sokker enn å skrive brev eller blogge. Ikke for resultatet, for flere sokker trenger verken jeg eller ungene på flere år, men selve prosessen med det å strikke, sammenlignet med det å sette seg ned og skrive..når jeg strikker kobler jeg helt ut, i både kropp og sinn - og det har jeg stort behov for. Like stort er det som behovet jeg før hadde for å sette ord på papiret.

For meg er dette en utvikling som har pågått over tid, og en del av at jeg forandrer meg. Ikke alle forandringer er til det gode, men akkurat dette er det:)

Det lille jeg har av fritid er så dyrebar at jeg vil ikke, eller KAN ikke, fylle den med saker som ikke er viktige for meg. Det blir helt feil dersom jeg skal sette meg ned og tvinge meg til å skrive brev når alt jeg vil er å strikke, brodere, lese...

Jeg kan ikke holde på med det bare fordi at andre forventer det av meg.

tenk deg at du har veldig lyst til å skrive, men så mener andre at du heller skal begynne med rafting eller fotball, fordi ANDRE synes det er en "bedre" eller "viktigere" hobby enn å skrive....?

Jeg er 46 år, og bestemmer enkelt og greit hva jeg vil gjøre...ikke alle har samme hobby hele livet... Jeg har vært brevskriver i 33 år nå, og skrev i fjor 37 brev for hele året, mot 258 i 1998...(ja, jeg HAR statistikk på det!!)

Jeg minnes forresten ikke sist jeg så på deg som en brevvenn!! I løpet av årene er det som begynte med brev blitt til et familieforhold...og dette forholdet vil vi klare å beholde selv den dagen vi ikke lenger klarer å holde i en penn...

Har 4-5 brevvenner jeg vil beholde kontakten med via brev, ellers har andre falt fra gjennom årene,,,enkelte fordi jeg har avsluttet skrivingen og enkelte fordi DE har avsluttet,'

Det er jo også sånn at det etter en tid viser seg at man egentlig ikke har så mye til felles heller, og da ser jeg ikke noen vits i å tvinge seg til å holde på en kontakt som ikke føles "rett"..som de som kun skriver om vær og vind...

En hobby er en hobby, og det som er avgjørende for MEG er at jeg slapper av og at det gir meg glede...og jeg blir for tiden glad av å strikke sokker....

Nei, Lotta, jeg misforstår ikke det du sier :) og jeg synes det er helt ok at du fremdeles mener det samme om skriving som det jeg engang gjorde. Vi MÅ jo ikke ha samme mening i ett og alt heller...

Vi holder nok kontakten videre vi, uansett hvordan jeg ser på brevskriving, tenker jeg.

Jeg takker for kommentarer og gode ønsker for året - og ønsker det samme for alle dere; at dette året blir bra:)

Jeg er lite på blogg da jeg fremdeles ikke har internett til min pc. Blir tungvint å låne jentenes bærbare skolepc, for de sitter der stort sett hele tiden.

Men...for å være helt ærlig: Jeg savner egentlig ikke blogginen så veldig.

Trodde lenge at her har jeg funnet MITT sted i livet, og trodde det kom til å forbli slik. Jeg har alltid hatt stort behov for å skrive...

Akkurat det ser ut til å endre seg også.  Det er ok å skrive, i blant er det til og med veldig koselig. Men jeg må bare innse at jeg har endret meg det siste året, og har ikke lenge dette tvingende behovet for å sette tankene mine på papir i brevs form, eller dele på nettet.

Kanskje vil det komme tilbake, kanskje er dette den "nye" meg...

Fritiden min er så dyrebar, og det er så lite av den, at jeg har bestemt meg til at jeg skal ikke tvinge meg til å holde på gamle hobbies når det er andre saker jeg har mer lyst å holde på med.

Jeg tar dette som et tegn på at jeg er i utvikling, og ikke stagnasjon:)

Vi forandrer oss; unger vokser til og krever sitt på en annen måte, og det fører til at jeg har mer tid til meg selv. Men det skulle bare mangle, når de er snart 13,5, 16 og snart 19. Det er heldigvis slutt på den tiden at jeg måtte stå opp og få dem ivei på skolen.

Om jeg har mislyktes på mange felt i livet, så er jeg fornøyd med at ungene er selvstendige og har tro på seg selv og fremtiden sin.

De vokser til og er i ferd med å bli klare til å forlate barndomshjemmet for å stå på egne ben, en i løpet av dette året, og de to andre om noen år...og DA må man vel kunne i at man har lyktes som mor???

Ja, jeg vet at de som har voksne barn sier at huset blir tomt uten ungene, og alt det der....men det er litt ok å tenke på at etter hvert som ungene vokser til, jo mer tid vil jeg få til mitt liv, og mine interesser. Nå i februar har jeg vært mamma i 28 år; de sju første var jeg alene med min datter, og de fire siste har jeg vært alene med tre barn.

Ikke slik jeg ønsket eller trodde det ville bli, men man klarer det man må, og det har vist seg at det går så mye bedre enn man en gang fryktet.

Hele mitt voksenliv har jeg hatt ansvar for barn, og det har vært et kjempeflott liv - på godt og ondt. Men jeg kjenner jeg er klar til å ha et voksenliv uten masse ansvar også...

Selv om jeg er heldig å ha unger som tar sin del av husarbeid når lekser tillater det.

Det har sine fordeler å være i det filosofiske hjørnet...det er jeg i dag:)

Skal ha den siste av tre nattevakter nå til natten, og da har jeg fri til torsdag ettermiddag, og videre fri til mandagen etter kl 22. Deilig med fri etter en høst som ikke har bestått av stort annet enn jobb.

Deler min favorittblomst til dere alle; en stor bukett til hver og en av dere. Jeg blir glad av tulipaner:)

Jeg har laget en ny omröstning nå helt mot slutten av 2008.

Jeg tenker alltid mye på året som har gått og året som kommer når julen kommer. Det blir som å sette opp en mental status over året som gikk, og samtidig gjøre seg tanker om året som kommer.

Jeg har hatt et godt år i år, og faktisk så forventer jeg at neste år blir bedre. Jeg har hus og barn, og jeg har jobb nok til å ta meg av det jeg har.

Visst er det tunge tak i blant, og visst er det dager man ikke vet hvordan man skal komme seg gjennom, men alt i alt har jeg det veldig bra. Jeg klarte alle renteøkningene, selv om huslånet ble 1800 kr dyrere mot slutten av 2008 sammenlignet med sensommeren 2007.

Nå har banken sendt meg brev om at renten settes ned, så i februar blir det en liten tusenlapp mindre å betale på lånet...

Den kommer vel godt med, for jeg regner med at det er andre utgifter som vil øke.

Jeg har det godt med meg selv, og det er det viktigste. Ungene er store så jeg er mer fri til å ta hensyn til meg selv og mine ønsker og behov.

Jeg er 46 år, og kjenner at det er godt å være meg selv- på mine egne premisser uten å gå på akkord med meg selv.

Ja, akkurat her og nå er livet godt - og jeg skal nyte dagen..de to neste nettene er det jobb, og jeg forventer to ok netter:)

Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag at de var livet.
Stig Johansson

Tidligere i desember så jeg en reklame på tv. Ikke husker jeg hvilket produkt den skulle selge, og heller ikke hvordan reklamen i seg selv var.

Men det som gjorde inntrykk på meg var ordene som sto over skjermen helt mot slutten:

Alle disse dagene som kom og gikk...

...ikke visste jeg at det var livet.

Jeg er sikker på at det er en eller annen kjent person som har uttalt disse ordene før de ble brukt i denne reklamen, og det irriterer meg at jeg ikke husker eller vet.

Disse ordene traff meg i alle fall midt i hjertet - og håper at de kan berøre flere enn meg.

Man må huske på å leve livet dagen i dag, for det er den vi HAR, og hvem kjenner morgendagen? Dert er så lett å utsette ting til i morgen, eller bare "vente og se"..og slik som dette går dagene - den ene etter den andre

........og det er livet...alle disse dagene...det er det livet vi har og som vi skal leve og fylle med innhold som gir det mening.

Ha en strålende dag!!!

I alle fall så ser det ut til at jeg blir mer eller mindre alene på nyttårsaften i år, og det blir i så fall første gangen noe slikt skjer på en slik dag.

Mine to yngste barn reiser  med storesøster til Rendalen i morgen, og blir til lørdag. Hva min datter M skal gjøre nyttårsaften vet jeg ikke, men jeg kan ikke tro at en ungdom på 18 år velger tv hjemme med sin mor en slik kveld.

Jeg skal fra i morgen ha to nattevakter, og så går jeg av kl 07.30 nyttårsaften. Jeg skal sove litt utover dagen, men regner med å kose meg utover kvelden og natten. Og stå opp til en stille og fredelig frokost første nyttårsdag. Tradisjonen tro skal jeg se nyttårskonserten fra Wien. De to siste årene har jeg gått glipp av den siden jeg har jobbet.

Jeg har fri helt til søndag 4. januar kl 14.45, så det blir mange fridager på meg:)

Det både trenger jeg og gleder jeg meg til:)

Jeg har ikke tatt bilder av sokkene jeg har strikket nå i desember og gitt i julegaver, men jeg har strikket sokker til mine fire barn, min svigersønn, til en søsterdatter og en søster.

Disse ble strikket spesielt med disse i tankene.

Ellers har jeg strikket to-tre andre par, med tanke på salg. Det er tydeligvis alltid noen som ønsker seg hjemmestrikkede sokker:)

Egentlig så har jeg nok alltid et par sokker på strikkepinnene...det er sånn det skal være, det...

Nå har jeg nettopp kommet hjem fra jobb, og har fri til mandag kveld kl 22.

Jeg jobbet julaften fra 15.30 til 21.30, og vi hadde en veldig koselig jul, både på jobb og her hjemme.

Julemiddagen spiste vi lille julaften, og den ble høytidsstemt, den også.

I går og i dag jobbet jeg fra 07.15 og til 14.15, og det har ikke vært lett å stå opp tidlig, for kveldene blir gjerne sene.

Jeg fikk mye fint, og er strålende fornøyd med julen så langt.

Muligens kommer mine to yngste barn til å bli med eldstedatteren min til Rendalen mandag, og bli til helgen etter. hva datter M på snart 19 skal gjøre det vet jeg ikke, om hun blir her eller hos kavaleren.

Kanskje blir jeg sittende alene på nyttårsaften?  Det er i så fall første gangen, og akkurat nå kjennes det slett ikke dumt ut. Jeg skal ha to netter fra mandag av, så jeg går av vakt nyttårsaften om morgenen - da har jeg fri til søndag ettermiddag(den går jeg ekstra.)

Ellers så viste det seg at bilreparasjonen min i begynnelsen av desember kom på 6.060 kroner - og det var mye dyrere enn fryktet.

Jaja...det går vel det også.

Ellers er jeg sliten, og føler meg helt oppbrukt, og er glad for at når januar kommer blir det ikke noe drepende arbeidstempo lenger med masse ekstravakter.

NOE gledelig har jeg å berette:

Sønnen min ble glad for Play Station 3 som jeg ga ham til jul - takket være alle ekstravakter.

Ene datteren min fikk digitalkamera som hun ønsket - tilsvarende glede.

Den andre datteren ønsket mp3/ipod- og glad for at hun fikk rett merke og rett sort etter ønsket sitt.

 Eldstedatter og svigersønn uttrykte glede over sine gaver - selv om jeg ikke har hørt noe ønske derfra som jeg kunne oppfylle.

OG...rentenivået senkes, og jeg fikk brev fra banken min her om dagen at også de setter ned sine utlånsrenter. I januar blir det ikke så stor forskjell, men i februar skal jeg betale omtrent en tusenlapp mindre på huslånet i måneden enn jeg har nå:)

Ønsker at alle får et godt nytt år - og at det blir mye bedre enn dette som har vært!!