Jeg skulle egentlig bare skrive en liten kommentar til Lotta om brevskriving og hobbyaktivitet, etter hennes kommentar på et innlegg jeg har her.

Muligens er ikke alt av dette lett å skjønne for de som leser her, men etter å ha delt tanker om glede, sorg, håp, skuffelser, redsler og forhåpninger, drømmer og alt der i mellom i over 20 år vil LOTTA ta det til seg.

Av alle verdens mennesker skulle hun bli min søster i ånden:) min "skriftemor", min terapeut, min samvittighet, min styrke...you name it!!

Det ene ordet tok det andre(ikke noe nytt i det for en som har vært en pasjonert skriver det meste av livet) - og jeg så at det kan ikke være noen KOMMENTAR dette her.

Lotta: Ja, jeg ser faktisk brevskriving som en hobby nå, og jeg ser heller ingen stor fremtid for meg som brevskriver noe mer, ei heller som noen ivrig blogger.

For meg er det mye viktigere å strikke sokker enn å skrive brev eller blogge. Ikke for resultatet, for flere sokker trenger verken jeg eller ungene på flere år, men selve prosessen med det å strikke, sammenlignet med det å sette seg ned og skrive..når jeg strikker kobler jeg helt ut, i både kropp og sinn - og det har jeg stort behov for. Like stort er det som behovet jeg før hadde for å sette ord på papiret.

For meg er dette en utvikling som har pågått over tid, og en del av at jeg forandrer meg. Ikke alle forandringer er til det gode, men akkurat dette er det:)

Det lille jeg har av fritid er så dyrebar at jeg vil ikke, eller KAN ikke, fylle den med saker som ikke er viktige for meg. Det blir helt feil dersom jeg skal sette meg ned og tvinge meg til å skrive brev når alt jeg vil er å strikke, brodere, lese...

Jeg kan ikke holde på med det bare fordi at andre forventer det av meg.

tenk deg at du har veldig lyst til å skrive, men så mener andre at du heller skal begynne med rafting eller fotball, fordi ANDRE synes det er en "bedre" eller "viktigere" hobby enn å skrive....?

Jeg er 46 år, og bestemmer enkelt og greit hva jeg vil gjøre...ikke alle har samme hobby hele livet... Jeg har vært brevskriver i 33 år nå, og skrev i fjor 37 brev for hele året, mot 258 i 1998...(ja, jeg HAR statistikk på det!!)

Jeg minnes forresten ikke sist jeg så på deg som en brevvenn!! I løpet av årene er det som begynte med brev blitt til et familieforhold...og dette forholdet vil vi klare å beholde selv den dagen vi ikke lenger klarer å holde i en penn...

Har 4-5 brevvenner jeg vil beholde kontakten med via brev, ellers har andre falt fra gjennom årene,,,enkelte fordi jeg har avsluttet skrivingen og enkelte fordi DE har avsluttet,'

Det er jo også sånn at det etter en tid viser seg at man egentlig ikke har så mye til felles heller, og da ser jeg ikke noen vits i å tvinge seg til å holde på en kontakt som ikke føles "rett"..som de som kun skriver om vær og vind...

En hobby er en hobby, og det som er avgjørende for MEG er at jeg slapper av og at det gir meg glede...og jeg blir for tiden glad av å strikke sokker....

Nei, Lotta, jeg misforstår ikke det du sier :) og jeg synes det er helt ok at du fremdeles mener det samme om skriving som det jeg engang gjorde. Vi MÅ jo ikke ha samme mening i ett og alt heller...

Vi holder nok kontakten videre vi, uansett hvordan jeg ser på brevskriving, tenker jeg.

Jeg takker for kommentarer og gode ønsker for året - og ønsker det samme for alle dere; at dette året blir bra:)

Jeg er lite på blogg da jeg fremdeles ikke har internett til min pc. Blir tungvint å låne jentenes bærbare skolepc, for de sitter der stort sett hele tiden.

Men...for å være helt ærlig: Jeg savner egentlig ikke blogginen så veldig.

Trodde lenge at her har jeg funnet MITT sted i livet, og trodde det kom til å forbli slik. Jeg har alltid hatt stort behov for å skrive...

Akkurat det ser ut til å endre seg også.  Det er ok å skrive, i blant er det til og med veldig koselig. Men jeg må bare innse at jeg har endret meg det siste året, og har ikke lenge dette tvingende behovet for å sette tankene mine på papir i brevs form, eller dele på nettet.

Kanskje vil det komme tilbake, kanskje er dette den "nye" meg...

Fritiden min er så dyrebar, og det er så lite av den, at jeg har bestemt meg til at jeg skal ikke tvinge meg til å holde på gamle hobbies når det er andre saker jeg har mer lyst å holde på med.

Jeg tar dette som et tegn på at jeg er i utvikling, og ikke stagnasjon:)

Vi forandrer oss; unger vokser til og krever sitt på en annen måte, og det fører til at jeg har mer tid til meg selv. Men det skulle bare mangle, når de er snart 13,5, 16 og snart 19. Det er heldigvis slutt på den tiden at jeg måtte stå opp og få dem ivei på skolen.

Om jeg har mislyktes på mange felt i livet, så er jeg fornøyd med at ungene er selvstendige og har tro på seg selv og fremtiden sin.

De vokser til og er i ferd med å bli klare til å forlate barndomshjemmet for å stå på egne ben, en i løpet av dette året, og de to andre om noen år...og DA må man vel kunne i at man har lyktes som mor???

Ja, jeg vet at de som har voksne barn sier at huset blir tomt uten ungene, og alt det der....men det er litt ok å tenke på at etter hvert som ungene vokser til, jo mer tid vil jeg få til mitt liv, og mine interesser. Nå i februar har jeg vært mamma i 28 år; de sju første var jeg alene med min datter, og de fire siste har jeg vært alene med tre barn.

Ikke slik jeg ønsket eller trodde det ville bli, men man klarer det man må, og det har vist seg at det går så mye bedre enn man en gang fryktet.

Hele mitt voksenliv har jeg hatt ansvar for barn, og det har vært et kjempeflott liv - på godt og ondt. Men jeg kjenner jeg er klar til å ha et voksenliv uten masse ansvar også...

Selv om jeg er heldig å ha unger som tar sin del av husarbeid når lekser tillater det.

Det har sine fordeler å være i det filosofiske hjørnet...det er jeg i dag:)

Skal ha den siste av tre nattevakter nå til natten, og da har jeg fri til torsdag ettermiddag, og videre fri til mandagen etter kl 22. Deilig med fri etter en høst som ikke har bestått av stort annet enn jobb.

Deler min favorittblomst til dere alle; en stor bukett til hver og en av dere. Jeg blir glad av tulipaner:)