Arn er beste hjemme

"Arn - Riket ved verdens ende".

Av Jon Selås 20.08.2008 kl. 07:16 Kilde: VG NETT

Arn vender hjem.

Siste halvdel av hjemkomsten er virkelig underholdende.

HANDLER OM: I denne siste delen av riddereposet om Arn, møter vi helten i Midt-Østen, der han nå er blitt slottsherre i Gaza under korstogstiden. Arn er forvist fra Vest-Götaland, etter å ha fått en sønn med sin elskede Cecilia. Og har gjort en strålende militær karriere som tempelridder. Mens hans elskede gjennomlider den mange års ventetid i et kloster i hjemlandet.
Etter et katastrofalt felttog, blir Arn hardt skadet, men han blir funnet, pleiet og til slutt sendt hjem av sin overmann, den geniale og kultiverte arabiske general Saladdin.

Hjemme i Vest-Götaland møter han omsider sin elskede, og de får lykkelige år sammen. Men rivaliseringen om makten i den som et par generasjoner senere skal bli Sverige, fører uvegerlig mot nye stridigheter og et avgjørende slag...

DOM: "Arn II" er akkurat det samme som ener`n: En storslagent anlagt ukebladroman, med vakre bilder, store slagscener, imponerende scenografi - og en temmelig skjematisk handling.
Det gjør seg særlig gjeldende i filmens første del, der vår egen Anders Baasmo Christiansens bueskytende og joviale fremtoning er den eneste som bryter over i retning av en høyst menneskelig figur.
Men etter hvert går det bedre - når filmens handling flyttes over til Sverige for alvor. Riktignok er handlingen og en god del av dialogen fortsatt skjematisk. Men de morsomme detaljene blir flere, nærheten til stoffet mer følbar, spenningen - både den ytre og mellom menneskene - stiger.

Som helhet er "Arn II" svakere enn forgjengeren. Men for de mange som så første film, er oppfølgeren et must. Og utbyttet er altså slett ikke dårlig, når man først har kommet gjennom ørkenvandringen den snaue første timen.

(Bildet er fra den første filmen)

Jeg glemte å ta med at jeg har en stor bekymring pga min ene datter. Hun begynte siste året på videregående i dag, og har begynt å se fremover og tenke på hva hun vil.

Hun har mest av alt lyst til å gå inn i forsvaret. Flyvåpenet. Dette har hun snakket om i flere år, så det er ikke noe plutselig innfall. Hun har kontaktet Forsvaret for informasjon og brosjyrer.

Så da blir det ENDA mer å bekymre seg for, siden Norge er så ivrig etter å sende sine ungdommer til utlandet for å dø i andre sine kriger.

La dem kjempe sine egne kriger, sier jeg. Norge har ikke noe der å gjøre, la dem bare drepe hverandre. Når det er tomt for folk der borte vil det blir "fred", menneskene der er  ikke engang interesserte i fred.

Men dumme Norge leker fredsdue og kakler ivei og tror de faktisk gjør en forskjell....

 Jeg kommer ikke i gang med noe i dag heller. Skal jobbe i ettermiddag, men heldigvis bare fra halv fire til ni.

Første skoledag for ungene i dag, og sønnen min gledet seg veldig til å begynne på ungdomsskolen. Jeg håper så inderlig at han får det bra der, for han ble veldig mobbet på barneskolen, og hadde det ikke noe godt der.

Og i sommer, etter at skolen var over, mottok han stygge trusler om voldtekt og kidnapping på mobilen sin. Jeg politianmeldte det, men de har ikke funnet ut noe enda. Jeg håper og tror at det ikke var alvorlig ment med disse truslene, men heller dumme unger som skulle ha det "moro" - men jeg liker det ikke allikevel.

I ettermiddag skal han treffe faren sin for første gang på flere år, og det bekymrer meg også. Ikke lett, for det var en stygg skilsmisse han ville ha, og han kuttet også ut ungene fra livet sitt. Lettere ble det ikke da han giftet seg med sin kusine etterpå, datteren til morens søster.

Den ene datteren min møtte faren i går, og det var vel ok. Den andre vil ikke se ham i det hele tatt. Det er forståelig slik han har behandlet henne, må jeg si.

Jeg håper allikevel at det skal gjøre sønnen min godt å møte faren, selv om de kun har hatt en håndfull samtaler de siste tre årene. men det kan jo gå begge veier.

I alle fall så synes jeg at jeg har mye å bekymre meg over, og jeg skulle ønske livet var lettere. Og enklere.

Det hjelper ikke engang at det er sol ute.

Fantasien er som en drage

som flyr høyt.

                      - Lauren Bacall -

I dag var det begravelse her i bygden min. En tidligere kollega av meg ble begravet, hun ble bare 54 år. Det var hun som kjørte posten her hos oss. Jeg burde vel gått i kirken i dag, det er slik det gjøres her. Men jeg maktet ikke det i det hele tatt. Det ville blitt trist, veldig trist, og akkurat nå tror jeg ikke at jeg har hatt nok ork og overskudd til å sitte der. Hun var midt i livet, og plutselig var det over-

For noen uker siden døde en 6 år gammel gutt, av skader han pådro seg etter å ha falt i vannet og blitt liggende for lenge.

 Livet er så skjørt. Nesten før man rekker å ha begynt på det så er det over.

Man burde glede seg over dagen i dag, for noen morgendag er ingen av oss garantert. Men dagen i dag har vi. Dette er slike uttrykk man så ofte hører, og visst er det noe sant i det.

Men...det er ikke lett allikevel. "Slutt og klage og syte, det finnes dem som har det verre enn deg!"

Så sant, så sant.....men MIN smerte blir ikke mindre vond for meg, selv om DU har det vondere.

Min egen frykt for fremtiden blir ikke mindre selv om andre frykter krig og sult....

Sett utenfra har jeg ikke noe å klage over; jeg har ok helse, friske og sunne barn, hus, bil, fast jobb et år frem i tid.

Og nei, jeg KLAGER ikke over livet mitt, men det er ikke alltid lett å leve det heller.  Man trenger kanskje tunge dager for å sette pris på de gode, men heller ikke det er det mye trøst i nå i dag.

Men jeg tror nok at det blir bedre etter hvert...

.... denne gangen også.....

I blant skulle jeg ønske at jeg visste hva jeg kunne forvente meg av den nærmeste fremtiden.

Slik at jeg kunne psyke meg opp til å takle det som kommer. Når man vet at visse saker skal skje, der det KAN bli følelsesmessig tøft etterpå, skulle jeg ønske jeg hadde visst HVOR tøft det ville blitt. Eller at det man frykter mest ikke kommer til å skje i det hele tatt.

I blant er det veldig tungt å være mor. Man skal støtte og hjelpe sine barn så godt man kan, og det gjør man så gjerne. Det er ikke det...  Men det er jammen ikke lett å være den som må være sterkest hele tiden. Spesielt ikke når man kjenner at det tar alle ens egne krefter bare det å komme seg gjennom sin egen dag.

Jeg skulle ønske denne uken lå bak meg, for...hvem skal trøste Knøttet??

 I dag sto jeg opp og så siste omgangen av håndballkampen mellom Norge og Sverige. Jammen er de norske gode!!

De er klare for semifinalen, og de er fremdeles ubeseiret i Ol i Bejing!!! Dette er veldig moro!!

En venn forstår hva du prøver å si...

selv når dine tanker ikke kan rommes i ord.

                                          - Ann D. Parrish -