Vi vil at håndballen skal være en idrett med mangfold og toleranse. Nå tør vi å snakke om det, og vi ønsker å bekjempe homofobien, sier May Romundstad til bladet Blikk.

Det er flere grunner til at temaet tas opp. Tidligere har Norges Idrettsforund og Norges Olympiske komite vedtatt et idrettspolitisk dokument, der det under punktet om likeverd og toleranse står at «målet er å utvikle likeverd og toleranse for å unngå diskriminering, trakassering og hets».

- Dette ønsker vi å følge opp. Håndballforbundet skal være en åpen og inkluderende organisasjon. Fordi vi er store og favner mange er det viktig å være synlige på at vi bekjemper homofobi, og at vi er for mangfold, sier Romundstad til Blikk.

I  Norges Idrettsforbund og Norges Håndballforbund er det nulltoleranse for diskriminering og trakassering uansett kjønn, etnisk bakgrunn, livssyn, seksuell orientering og funksjonshemning. Men lesbiske, homofile og bifile er til forskjell fra andre minoritetsgrupper en usynlig gruppe.

(www.abcnyheter.no)

Stakkars homofile som mister kontakten med sin familie på grunn av sin legning. Som er uønsket av sin familie etter at han valgte å "stå frem" som homofil.

Man skulle kanskje tro man har kommet lenger nå i år 2008 enn som så, men det er vel fremdeles en lang vei igjen å gå-

Jeg har tenkt litt på hvordan en mor, en onkel, en tante..rett og slett kan snu ryggen til en ung gutt fordi han forteller at han er homofil.

Blir han mindre verd som menneske av den grunn? En dårligere sønn, nevø, bror....whatever...fordi han blir glad i en mann i stedet for en kvinne?

 Jeg velger her å se bort fra bibelske overbevisninger og meninger, muslimske og hinduistiske også, for den del.

Men jeg tenker på følelsene til den familien denne gutten har. BLir de mindre glade i ham, alt etter hvem han har til kjæreste??  Hvordan KAN de mene hans følesler for SIN kjæreste er dårligere, mindre verd, mer "grisete og unormale" enn det de selv føler for SINE ektefeller?

Jeg er så merkelig at jeg klarer ikke FORSTÅ eller BEGRIPE dette her. Ønsker man det beste for sine barn KUN når barnas ønske er sammenfallende med hva man selv mener de bør ønske???

Ja, jeg vet at det er mye jeg har vanskelig for å forstå...det har jeg hørt før.

Dette er en av mine favorittsanger noen sinne, og jeg synes den er best med akkurat Dr. Hook.

Den er så positiv og optimistisk....hør noe så VAKKERT!!!

Jeg synes jeg har trasket og gått i motvind, i motbakker, i oppoverbakker og i motgang den siste tiden.

MEN...nå nettopp skjedde det noe koselig.

Fikk mail om at det var på tide å lese av strømmen for denne gangen. Vi leser av el-forbruket annenhver måned her hos oss, og det pleier alltid bli dyrt.

Samtidig som jeg sender inn antall kWh pleier jeg å velge prøveavregning, for da får jeg en liten oversikt over hvor mye neste regning vil komme på. fra 1/7 til i dag, 26/8 har vi brukt 1669 kWh.

Det ser ut som om neste regning vil bli omtrent 2.084 kroner. I januar kom den på 5.000, og det samme i mars.

Så under 2.100 er ikke verst - det er faktisk GLEDELIG!!!

av at det tydeligvis skal være så vanskelig for en far å omgås sine egne barn.

Siste uke fikk mine barn endelig noen dager sammen med faren sin, og det har det vært sparsomt med de siste tre og et halvt årene siden han flyttet ut herfra.

Det som jeg syntes var så godt var at ALLE syntes å kose seg sammen, noen timer hver dag. Det har man igjen for at man ikke rakker ned på den andre foreldren så ungene hører det - og jeg har så godt jeg har kunnet tatt han i forsvar når ungene har behøvd det-

Men hva skjer?? Etter noen få dager sammen med dem så blir han allikevel sur og vanskelig....skulle tro at han tok alle de stundene han kunne få med dem, og at han utnyttet det faktum at DE hadde lyst til å være sammen med ham.

Jeg tror at både de og han hadde godt av dette.

Men allikevel maser han (til meg) om at de må godta og akseptere at han er gift på nytt. Sier at det er ikke DET de sliter med, men heller det faktum at han giftet seg med sin kusine(hennes mor og hans mor er søstre), og at han hadde et forhold til dette søskenbarnet sitt de siste årene vi var gift. Jeg sa at ungene synes det er uapetittelig og kvalmt at han giftet seg med en kusine, og den ene sier at hun synes det er som incest. Man gifter seg da ikke med FAMILIEN SIN...

Jeg blir så sliten, trist, lei og motløs av hele mannen. JEG skal godta og akseptere, ungene skal godta og akseptere både det ene og det annet....men selv skal han fremdeles ha rett til å slenge skitt, være frekk og full av fordommer...

Jeg var så glad for at de endelig hadde klart å være sammen og ha det koselig i lag, men det hele endte med at jeg er...ikke glad.

Jeg skjønner ikke at han ikke vil gjøre sitt beste for ungene. Jeg skjønner det rett og slett ikke.

Så ham på fredagen, for føste gang på halvannet år, og jeg skulle få sjokk. Min første reaksjon var at han må være sjuk!! Og det spurte jeg om, hva som feilier ham. Han var helt hvit i håret, og selv om huden var brun etter ferien så så han pjusk og elendig ut.Jeg forventet at han skulle sett bedre ut, for han er jo bare 46. Det så ikke ut som om livet hadde behandlet ham godt, men han insisterte heftig på at han hadde det bra og at han var lykkelig, hadde et godt liv...

Samtidig så er det vanskelig å fatte at denne egoistiske og umodne mannen er den samme jeg var så veldig glad i og bodde sammen med i 17 år,,,den mannen jeg ikke trodde jeg skulle klare å leve uten da han dro.

Jeg skjønte faktisk ikke hvordan jeg skulle komme meg gjennom dagene som lå foran meg uten å se ham og uten å kunne ta på ham noe mer....

Derfor gjorde det meg godt å se ham og vite at han helt klart bare er en del av fortiden min. Jeg er glad for at jeg fremdeles kan tenke tilbake og også huske de gode dagene. Det har han aldri ønsket, og det var ikke godt å få slengt i seg noen uker etter han flyttet ut at jeg hadde gjort hver dag av livet hans i 17 år til et helvete. Det var forferdelig å høre det, for ungene også, men selvfølgelig var ikke det noe annet enn en løgn. Kan ikke tro at han ble gift, valge å kjøpe hus, få barn...alt sammen under tvang, mot sin vilje....SLIK husker jeg det iallefall IKKE:)

Da helgen var over kom alle tanker og følelser fra tiden etter at ungene og jeg ble alene tilbake. DET var jeg ikke forberedt på, for jeg mente helt klart at jeg var ferdig med dette på alle måter....men da jeg så og hørte hvor fort han ble sur og irritert på lørdagen....

Det går bedre i dag, og det er godt at ungene syntes det var koselig å se ham, men at de ikke syntes det var noe spesielt trist at han dro igjen:)

Jeg tror at disse dagene var bra for oss alle, på hver vår måte. Så gjenstår det å se hvor mye han mente at han ville holde kontakten med dem- det har vi jo hørt før...

Men jeg er optimistisk...denne gangen også-.

Livet er det som skjer deg

mens du legger andre planer.

                        - Betty Talmadge-