Dette er det siste paret med sokker som jeg er blitt ferdig med. De begynte jeg med mandag kveld, tror jeg. Gjorde dem ferdig i går, men orket ikke skrive om det før ¨nå.

Jeg har fått ordnet med flere bilder nå, og da kan jeg skrive om disse sokkene.

De er strikket med Regia garn, og jeg holder meg trofast til Jaywalker-mønsteret mitt. Jeg synes det er så enkelt å strikke, og så blir stripene så pene på dette mønsteret.

Ellers vil jeg NOK EN GANG få takke Charlotte for at hun er vennlig og lar meg få låne deres mobilnummer mens jeg får lagt inn kode for å få mulighet til å laste opp flere bilder.

Hun er én av en million - dere skal vite det!!!

Hva skulle jeg gjort uten Lotta i livet mitt...der kan man snakke om to halvdeler av ett hele...

Ja, det er så tungvint når jeg bor i Norge og det ikke er mulig for  meg å bruke min egen mobiltelefon til å ladde upp nye bilder.

Jeg synes fremdeles det er merkelig at det ikke skal gå an for meg med mitt mobilabonnement å sende en enkel, liten sms til et spesielt nummer i nabolandet Sverige.

DET går ikke an, men...

 ...mennesker kan gå på månen...

... mennesker kan operere ufødte barn inne i livmoren...

... vi kan sitte i vår egen stue og se kriger og naturkatastrofer "på direkten" på fjernsyn....

... vi kan fly i fly gjennom luften....

...men JEG kan ikke sende en sms fra min mobiltelefon her i Norge til en mottaker i Sverige.....

Det er mye som er merkelig for de av oss

med en enkel forstand.

For ikke så mange dager siden ble en norsk jente funnet myrdet i London. Jeg synes det er forferdelig å lese at den som gjorde det slipper å bli straffet for det. Det er ikke rett at folk med penger og makt skal kunne slippe unna med hva som helst - uansett nasjonalitet. Et liv er et liv, men det er tydeligvis ikke mye verd.

Farouk Abdulhak vil trolig aldri bli stilt til ansvar om han står bak drapet, skriver den britiske tabloidavisen Daily Mail.

London (NTB): Avisen omtaler dessuten 21-årige Farouk Abdulhak som «ekskjæreste» og går langt i å antyde at sjalusi kan være et motiv for drapet på Martine Vik Magnussen (23). Daily Mail trykker også, som første avis, et bilde av den etterlyste 21-åringen, som skal ha flyktet til hjemlandet Jemen lørdag.

Magnussen ble funnet drept i en kjeller i en London-bygård søndag.

Abdul Kader Mohammed Kahtan, som er sjef for Interpol-kontoret i Jemen, sier Abdulhak ikke kan utleveres fordi jemenittisk lov ikke tillater det.

– Utlevering strider mot grunnloven, sier han.

Ingen jemenitt er noen gang blitt stilt for retten i Jemen for en forbrytelse som har skjedd i et europeisk land, og diplomatiske kilder tror det er lite sannsynlig at landets myndigheter vil utlevere Farouk Abdulhak.

Kildene i Sana, hovedstaden i Jemen, sier videre at den manglende samarbeidsviljen fra Jemens side kan skyldes at Storbritannia har nektet å utlevere den radikale islamistlederen Abu Hamza al-Masri til Jemen.

Farouk Abdulhaks far skal ha beordret sønnen til å tone ned livsstilen han førte i London, skriver avisen The Times.

Shaher Abdulhak truet sønnen Farouk med å slå hånden av ham da han fant ut hvilket liv Farouk levde som student i den britiske hovedstaden. Faren skal ha fryktet at sønnens festing gikk ut over studiene ved prestisjefylte Regent’s College og svertet familiens rykte i hjemlandet Jemen.

– Han ble lært opp til å ta over familiebedriften. Han hadde stort press på seg for å forsvare familiens ære, sier en av Farouk Abdulhaks venner til The Times.

Shaher Abdulhak er en av Jemens rikeste menn og en fremstående forretningsmann med politiske kontakter helt til den jemenittiske presidenten.

– Dersom herr Abdulhak bestemmer at sønnen hans ikke skal røres, så blir han ikke rørt. Han vil bli fullstendig beskyttet, sier en diplomatkilde i Sana.

Shaher Abdulhak har tidligere uttalt at han ikke vet hvor sønnen er. (©NTB)

( http://www.abcnyheter.no/node/63183)

Jeg synes at vedkommende bør nektes innreise i BÅDE Norge og Storbritannia etter dette. Han får bare holde seg i Jemen da, som har et syn på mennesker som ikke ligner noe som helst. Han har ikke noe i den vestlige verden å gjøre, siden han ikke kan leve etter de gjeldende lovene i landet. Han får heller fortsette å myrde i Jemen da.

Siden jeg er så godt i gang med å dele hennes treffende beskrivelser av ulidelige opplevelser kan jeg sitere noe fra BØLGENES TEGN, originaltittel: HEART OF THE SEA

 Dette er forresten den første boken jeg leste av Nora Roberts, og jeg ble helt hektet.

Den er også om en amerikaner som er tilbake i den lille irske landsbyen hans bestefar vokste opp i, og dagen derpå er etter at han var med og tok imot en baby som ble født i storm og uvær slik at det ble en hjemmefødsel. Dette ble feiret på puben tilhørende den nybakte faren.

Det meste sto for ham i en tåke. Ansikter, stemmer, bevegelser. Han mistet tellingen med hvor mange pints med øl folk rakte ham, hvor mange som klasket ham i ryggen. Men han husket at han ble kysset mange ganger.

Mange hadde felt noen tårer. Han var livredd for at han selv kunne vært en av dem.

Det var blitt sunget - han var ganske sikker på at han hadde sunget solo. De danset - han husket vagt at han hadde valset rundt på gulvet med sjefselektrikeren sin, en kraftig mann med tatovering. Han mente også å huske at han hadde holdt en tale.

...   ...  ...

Men nå var han våken, i et mørkt rom, med halve standen i Ardmore i munnen og hele Riverdance-oppsetningen dansende i hodet.

Han ble liggende og håpet å forsvinne inn i glemselen igjen.

Men det ønsket fikk han ikke oppfylt, så i stedet forestilte han seg hvor deilig det ville være å sage av seg hodet og legge det til side til det var bra igjen. I mellomtiden kunne kroppen ha fått seg litt søvn.

Han fant ut at det antagelig var klokere å ta et spann med aspirin. Hver centimeter var en lidelse, men han klarte å bite i seg stønnet og komme seg opp i sittende stilling på sengekanten.

De rødkantede øynene hans stirret på den selvlysende skiven på klokken ved sengen. Kvart på fire. Han snudde forsiktig på hodet og så at Darcy sov fredelig og vakker.

Bitter avsky blandet seg med sanden i munnen hans. Hvordan kunne en kvinne bare sove når mannen døde ved siden av henne? Eide hun ikke følelser, medlidenhet? Hadde hun for pokker ikke tømmermenn?

Han måtte kjempe mot lysten til å dytte hardt i henne, så han kunne få selskap i sin elendighet..

Han kom seg på bena,og bet tennene sammen da rommet begynte å gå rundt. Magen veltet seg, like opprørsk som resten av kroppen, og kvalmen bølget i ham.

Aldri mer, lovte han seg selv. Han skulle aldri drikke seg full. Ikke om han så tok i mot trillinger midt i en tornado.

Uten å tenke seg om  slo han på lyset, og så hørte han et hvin som kom fra ham selv. Uten å se noe, med store smerter, slo han blindt etter lystbryteren, og han klynket nesten av lettelse da det velsignede mørket senket seg igjen.

Han klarte bare å stå der med ryggen mot veggen og prøve å få igjen pusten.

Jeg synes det er fint og humoristisk beskrevet, dette her, men klarer ikke huske om det er slik det er....eller kanskje er det slik menn har det dagen derpå??? Det er i alle fall et fornøyelig avsnitt i en kjempefin serie. Anbefales virkelig.

Nå er neppe dette noe passende innlegg en langfredag, men nå har jeg kommet dit i boken min, og det var så fornøyelig at jeg tenker dele det med den som leser dette.

Leser Nora Roberts bok som på norsk heter FØDT TIL HÅP, originaltittel er: BORN IN ICE.

Dette avsnittet beskriver den mannlige hovedpersonen dagen etter et større whiskyinntak, og jeg må si jeg liker Nora Roberts sine malende beskrivelser av lidelsene man kan føle dagen derpå:

At han fikk svi for kveldens overdrevne drikking, hadde han regnet med. Gray var alltid villig til å ta konsekvensene av handlingene sine. Men det virket litt ekstremt at han måtte en rask og brutal tur helt ned i helvete på grunn av en kvelds tåpeligheter.

Hodet hans var kløvd i to. Det var imidlertid ikke synlig, noe han registrerte med stor lettelse da han klarte å komme seg ut på badet neste morgen.  Han så herjet, men hel ut. Den dype flengen i hodet hans satt  åpenbart på innsiden.

Før kveldne kom var hgan sannsynligvis død.

Øynene hans var små, harde ildkuler. Innsiden av munnen hans var blitt penslet med noe som var så gyselig at det ikke var til å forestille seg engang. Magen hans beveget seg som en sprellende fisk.

Han begynte å håpe at han ville være død lenge før kvelden kom.

Siden det ikke var noen i nærheten, unnet han seg noen få klynk idet han stilte seg under dusjen. Han kunne ha sverget på at stanken av whiskey oste ut fra porene hans.

Med en alderdomssvekket eller vanfør manns bevegelser set han opp av karet og viklet et håndkle rundt livet, og så gjorde han sitt beste for å skyle den vemmelige smaken ut av munnen.

'da han kom inn på soverommet, jamret han seg og klarte så vidt - håpet han -  å slå hendene foran øynene før de spratt ut av hodet på ham. en sadist hadde kommet inn og trukket fra gardinene så solskinnet flommet inn.

Slik er det altså dagen derpå for en mannlig amerikaner på besøk i Irland i Nora Roberts sin fantasi. Denne trilogien er veldig bra, og anbefales på det varmeste.

Nå har jeg nettopp skrevet dagens ord, og det er en påminnelse til alle om å holde seg til sannheten. Ja, noen trenger å bli minnet på det, mens andre er ærlige hele tiden, eller nesten hele tiden.

Nå skal jeg snart kjøre datter A på jobb, hun har vaskejobb på gjestgiveriet her nede i sentrum. Hun håper at det er en del å gjøre i dag, slik at hun får flere timer enn de to - tre hun vanligvis har, for det er dobbelt betaling i dag. Tror datter M kanskje har fri, men vet hun skal på i morgen ettermiddag og utover natten. Gatekjøkken.

Selv skal jeg på til natten, skal gå tre netter, og jeg håper at de blir rolige.Jeg skal lage meg te nå, og spise en skive til frokost, og så skal jeg se om jeg får skrevet ferdig et brev.  Skal nok gå lett og greit, for det er på norsk. Uansett hvor god man blir i engelsk, så går det raskere å skrive sitt eget morsmål. Skrev et langt brev på engelsk i går, det skal forresten til Belgia.

Håper alle får en velsignet langfredag.

Noe av det beste ved å si sannheten

er at du ikke behøver å huske hva du sa.

                                           - Ukjent -