I dag fikk jeg gave fra Sverige, og jeg var så spent da jeg åpnet den!

Inni lå alt dette jeg har tatt bilde av, og duften av teen var nydelig. Tror jeg skal prøve den i morgen formiddag når jeg er alene hjemme. Garnet heter BAMBOO strømpegarn. Det er tynt, tynt, og jeg ser for meg nydelige sokker (til meg selv, og ikke til jentene) i Jaywalker mønster.

Det var også med to strikkede/heklede "kaker" og de står til pynt i kjøkkenvinduet mitt.

Tusen takk, Ingamay i Ørebro (eneste Ø jeg får til på maskina, jeg vet den er litt feil i utseende) for flott gave, som virkelig gledet meg:)

Footprints in the Sand

One night I dreamed I was walking along the beach with the Lord.
Many scenes from my life flashed across the sky.
In each scene I noticed footprints in the sand.
Sometimes there were two sets of footprints,
other times there were one set of footprints.

This bothered me because I noticed
that during the low periods of my life,
when I was suffering from
anguish, sorrow or defeat,
I could see only one set of footprints.

So I said to the Lord,

- You promised me Lord,
that if I followed you,
you would walk with me always.
But I have noticed that during the most trying periods of my life
there have only been one set of footprints in the sand.
Why, when I needed you most, you have not been there for me?

The Lord replied,
- The times when you have seen only one set of footprints in the sand,
is when I carried you.


Mary Stevenson

bildet er fra http://www.framtiden-er-din.com/images/strand.JPG

Jeg vil gjerne dele en liten fortelling med dere. Jeg har hørt den i mange, mange år,og den er fremdeles slik at jeg føler for å gråte av takknemlighet og glede over at man stort sett klarer å komme seg gjennom livets vanskeligherer, uansett hvor hjelpen kommer fra, eller i hvilken form den kommer.
FOTSPORENE 

En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par
fotspor.

Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.

Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.

Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst - og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.

***   ***   ***

Forfatteren av dette flotte diktet er Mary Stevenson som skrev det i 1936.Hvem som har oversatt og omarbeidet det til norsk er ukjent. Diktet blir ofte for benyttet til trøst og støtte.

Jeg er inne på veldig mange blogger for tiden. Det er så mange som har valgt bloggingen i en vanskelig tid i livet, og som skriver om alvorlig sykdom og vanskelige livssituasjoner. Det er mye vondt og trist å lese, og veldig mye gjør sterkt inntrykk på meg.

Det som skinner igjennom hos dem alle er en livsvilje og et pågangsmot som er beundringsverdig. Gjennom all elendighet og faenskap man har opplevd så er disse enestående menneskene så full av optimisme som de klarer å formidle til den som leser.

Tro og håp for fremtiden.

Det er så viktig med troen og håpet. Disse to ordene er så fast sammenlenket i hverandre at det er som ett uttrykk.

Har man håpet så kan man tro.

Har man troen så kan man også håpe.

Det er to sterke og trygge ord.

Jeg tror at alle trenger noe eller noen å tro på. Noen velger å kalle denne troen kristendom, islam, Moder Jord...Gud, Buddha.. Noen har nok med å tro på seg selv, og det er like viktig og like rett. Jeg tror at denne troen er nedlagt i mennesket, og den er viktig for oss alle, troen på at det er "noen" eller "noe" som hjelper, styrker, frelser, trøster, leder...Hva du enn føler du har behov for.

I vanskelige stunder kjenner man at man klarer ikke alt alene, og i blant er ikke venner og familie nok. I blant er venner og familie nettopp de som ødelegger for deg. De som skulle elsket og beskyttet og tatt vare på deg, er nettopp de som svikter og tar fra deg gleden, uskylden, livsmotet og håpet.

Og da kommer den indre styrken frem, den som jeg også tror ligger der og venter til den dagen det er bruk for den. Akkurat i det man tenker at "nå klarer jeg ikke mer" så tar man ett lite steg til.....og ett til, selv om det andre ikke følger så tett på det første.

Det står skrevet et sted at SOM DINE DAGER ER SKAL DIN STYRKE VÆRE.

Jeg tror at det er sant.

Det man betror en mann,

går inn av det ene øret og ut av det andre.

Det man betror en kvinne,

går inn begge ører

og ut gjennom munnen.

                               - ukjent -