Jeg er trist og lei meg, for min vakre, lilla håndlagede keramikk-skål finnes ikke mer.

Lady skremte Pus, som falt ned på benken og skjøv skålen ned på golvet. Ja, man kan undres på hvorfor Pus ikke klarte spranget fra benken og opp på skapet, men det er det liten vits i å lure på.

Skålen jeg fikk av en barndomsvenninne til bryllupet mitt er knust. Nå i mars er det 19 år siden jeg sto brud, og skålen var en av de gavene jeg har satt mest pris på.

Ja, jeg får bare venne meg til å se at den ikke står med frukt eller snacks eller godis på bordet mer da...og det blir ikke lett, for den hadde sånn lagom størrelse til å passe til det meste.

Skit-katt!

Jeg har det ikke godt her jeg sitter og nettopp har fått beskjed via bloggen at Leva slutter med blogging. Jeg synes det er for galt at hun ikke kan fortsette, for selv om det var sin tøffe hverdag hun skrev om, så var hun så positiv og optimistisk.

Det er viktig med slike mennesker, fordi at det er så lett å se på og fokusere på det negative i livet - og da er det ikke så lett å komme seg opp og gå  videre i hverdagen.

uff, jeg kjenner at jeg er rent trist her jeg sitter, og jeg vet at jeg vil savne Leva sine innlegg på bloggen sin. Jeg håper at hun fremdeles kan komme innom her i det minste.

Videre håper jeg at når ting roer seg hjemme hos henne så kan hun komme sterkere tilbake:)

Jeg skal ha deg i tankene Leva. Enten du tror på bønnens makt eller ikke, så skal jeg ta deg med i mine bønner i kveld.

Jeg ønsker deg alt, alt godt videre!!!!

Ja, nå har jeg fått sovet litt, spist middag og brukt veldig lang tid inne på forskjellige blogger.

Egentlig kan man bare føle seg priviligert som blir kjent med så mange koselige, optimistiske, omtenksomme, generøse og flotte mennesker som blogger.

Det å lese om andres liv, om det kan virke enn så kjedelig og trist for den som lever det, kan være inspirerende å lese. Jeg ser mennesker som har tro på og håp for fremtiden, til tross for problemer og sykdommer og vanskeligheter i hverdagen.

Her sitter jeg på dette lille rommet og ser ut på en liten veistump i et boligfelt...jeg som begynte  å skrive blogg bare fordi at jeg liker å sette bokstaver sammen til ord....skriver ene og alene fordi jeg liker det, for min egen fornøyelses skyld...i blant fordi at jeg MÅ skrive...

Jeg opplever at jeg har fått venner, det er mennesker som bryr seg om meg og hva jeg gjør på i mitt lille hjørne i verden...det er merkelig. Men det gjør så godt, bare en liten kommentar om at noen liker en sokk jeg har strikket.... Jeg er nok en barnslig og enkel sjel, men jeg gledes faktisk over slikt, fordi de som sier det ikke MÅ si det. Det er ingen som forventer at de skal si noe til det jeg skriver eller viser bilder av...og DA betyr positive tilbakemeldinger mye. Da tror jeg at dette MENER faktisk denne personen om det jeg skriver...

Jeg tenker som så at kanskje er blogging veldig viktig for veldig mange. Kanskje er det mer enn "bare" en hobby, mer enn "bare" det å skrive litt...

Det er i alle fall ikke det jeg TRODDE det var da jeg begynte... Det er ofte enda mer givende for meg å lese det andre har skrevet enn det er for meg å skrive selv....

(allikevel fyller jeg linje etter linje med bokstaver...gang på gang, dag etter dag!)

For meg går gleden ett skritt dypere enn lykken

- lykke er en slags atmosfære du kan leve i av og til

når du er heldig.

Glede er et lys som fyller deg med

håp, tro og kjærlighet.

 - Adela Rogers St. Johns -