Vi flyttet fra byen og inn på landet den sommeren før jeg fylte 7 år.

Det var en traumatisk opplevelse for meg som var redd kyr; de var så store. Det var jo kyr over alt, langs alle veier vi måtte gå.

Hester var enda verre, med de digre, gule tennene, og den uhyggelige vrinskingen sin.

(bildet her er tatt av  Arnstein Karlsen, og finnes her:  http://www.digit.no/wip4/image/?size=org&id=716)

De som bodde på gården mellom huset vi bodde i og den gården der to av venninnene mine bodde, hadde en hest.Det var bare denne hesten i bygda:  En stor, gul fjording.

Det var bare et tynt strøm-gjerde som skilte hesten og meg. Den likte godt å stå mellom gjerdet og et tre, rett ved veien. Dersom den var nede ved elven og oppdaget mennesker på veien, kom den stormende i full fart. Jeg var så redd, og jeg trodde virkelig at DENNE gangen tok han meg. Tenk om noen kunne fortalt ei 7 års gammel byjente at hesten var snill, og at den elsket mennesker??? Kunne de ikke sagt at jo mer jeg løp for å komme forbi jo mer trodde hesten jeg lekte med den?  SÅ de ikke at jeg løp for å berge livet?? De måtte jo se at jeg trakk pusten så langt inn at jeg trodde jeg skulle sprenges, før jeg løp alt jeg orket for å komme fort forbi....som om det hjalp! Men det var det eneste jeg kunne komme på som KANSKJE kunne hjelpe.

På søndagene hjemme i byen pleide vi å gå tur mens mamma laget middag. Vi hadde kåper på oss; finsko eller høstsko, eller støvletter og ullbukser, alt etter årstiden. Fra vår til høst hadde vi hvite hansker. Pleide å få nye hver vår,og det var spennende å se om vi fikk med gjennomsiktige blondeinnfellinger og litt hullmønser, nesten som "voksen-hansker", eller om det ble billigere, vanlige og kjedelige.

Slik var mine søndager, ikke noe uvanlig i det. Vi skiftet av finklærne før middagen.

Så kom vi inn på landet, og du verden for en overgang!! Min venninne May(er innom bloggen her i blant, undertegner med Mayse) var heldig. Det var hennes pappa som var så snill at han kunne selge 3 karameller for 13 øre, når han EGENTLIG skulle ha 15 øre for dem!

Mine to andre venninner var søstre og bodde på en gård, FORBI den skumle gule hesten.

Ingen av mine nye venninner kunne begripe hva jeg skulle bruke de hvite blondehanskene mine til!  Det kunne jeg slett ikke forstå! ALLE skjønte vel at man måtte bruke hansker når man går søndagstur!! hva ellers skulle man ha på hendene når man pyntet seg da?

Nå var det DERES tur til å stå og ikke forstå! Man gikk da ikke søndagstur i kåpe og hansker! Det hadde ikke de hørt om i alle fall. Jeg kunne nå ikke skjønne hva de gjorde på om søndag formiddag når de ikke gikk tur...

Jeg klarer ikke huske mer hva som ble sagt om dette viktige tema, men jeg husker enda den sjokkerte følelsen jeg hadde...

Det beste med å bo på landet var å plukke hvitveis om våren, fange rompetroll nede i froskedammen nede ved elven, fanget krabber i fjæra hele sommeren, og vi gikk på ski om vinteren....

Det aller, aller beste var om høsten og vinteren -  når man kunne gå til venner helt uten frykt for å bli tatt av hester! Det var en befrielse!

Jeg var nok den eneste som var lykkelig - og lettet - da bygdas siste hest forsvant.  For evig plassert langt, langt unna meg; der oppe i heste-himmelen.

Og enda;  38 år etterpå, liker jeg fremdeles ikke hester. Jeg liker dem rett og slett ikke. Ikke størrelsen, ikke tennene, ikke lukten...ingenting.

 

Charlotte

23 februari 2008 14:20

Vilka minnen som kan ploppa upp bar sådär. Jag skickade sms till dig men jag tror jag råkade skicka det till en kompis till T, jaja... det må så vara var ju inget viktigt i det sms:et i alla fall då, bara att jag läst hos dig. Kom inget svar så jag gissar på att kompisen tror det gått fel, får hoppas det. Pinsamt om det kommer ut att jag använder hans telefon, men jag läser aldrig hans personliga mail. Nu ska jag väl sätta mig och måla med Martin i alla fall.

http://charlottas.bloggagratis.se

 

Sissi

23 februari 2008 14:50

Charlotte: Fikk sms fra deg... A lager vafler av pose nå, kun tilsette vann og smør. JEG, derimot, skal få S til å lage Gullans bullar:)

 

eva

23 februari 2008 16:04

Hästar är ett djur som bits i ena änden och sparkas i andra änden och är obekväm på mitten :-) Ja, så säger en som är uppvuxen i storstan och aldrig haft kontakt med hästar. Tacka vet jag katter. Kram

http://carpe-diem.bloggagratis.se

 

Sissi

23 februari 2008 16:20

eva: Nei, hester er ikke noe for oss BYJENTER...

Från
    Kom ihåg mig
URL

Säkerhetskod
     

Kommentar

  Jeg innser her og nå at jeg ikke lenger er noen skriver - eller har noe ønske eller behov for å uttrykke meg skriftlig.   Tenkte å avregistrere bloggen nå i dag, men pga en slags omlegging fungerer ikke dette nå i dag... men avregistrering skal det...

  Jeg innser her og nå at jeg ikke lenger er noen skriver - eller har noe ønske eller behov for å uttrykke meg skriftlig.   Tenkte å avregistrere bloggen nå i dag, men pga en slags omlegging fungerer ikke dette nå i dag... men avregistrering skal det...

  Jeg har for tiden null behov for blogging, og jeg vet ikke når jeg eventuelt kommer til å komme tilbake med noe heller. Ungene fikk skoleferie i går, og jeg har fire netter fra i morgen før jeg skal ha tre uker VELFORTJENT ferie....skal en tur til ...

  I dag har jeg vært på MR med kneet mitt som har vært vondt og kranglete den siste måneden. Legen min får resultatet av denne scanningen om en liten uke. Jeg, derimot, er lei av å gå sykemeldt. Prøvde et par dager på jobb siste uke, og gjorde de opp...

Jeg fikk denne på mail av en venninne, og fikk lyst til å dele den med andre. Jeg vet dessverre ikke hvem som er opphavsmann/-kvinne til denne her: ...