Jeg er sjelden på Facebook, men jeg har egentlig ikke tenkt på å slette meg der heller. Ikke enda.
Tenker litt på at NÅ skal jeg slette den, for jeg er der sjelden, og det er ikke i nærheten så trivelig der som det er å blogge...men hva skjer??

Når jeg omsider logger inn på Facebook så er det lett å festne der inne også. I dag, for eksempel, fikk jeg friend-request - fra NABOEN MIN!  Så kjekt, for da kan jeg treffe naboen UTEN  å forlate huset mitt:) har blitt "venn" med ei ung jente jeg var tante til i den tiden jeg var gift med onkelen hennes...Det er litt koselig, det da, den eneste jeg liksom "vet av" i den familien.

I dag fikk jeg ENDA en koselig overraskelse på Facebook!  Mail til meg fra datteren til en brevvenninne av meg i Belgia!  jeg er så barnslig at jeg synes dette er veldig morsomt - så derfor beholder jeg nok Facebook en stund til. Er jo ikke all verden å se innom en gang i uken eller noe sånt.

Jeg blir jo så glad hver gang noen helt overraskende hilser på meg - enten det er på blogg eller Facebook.

Ja, jeg er fremdeles en enkel sjel å glede:)

Jeg har frihelg denne helgen, og kjente at det var godt å gå fra jobb i går med vissheten om at jeg har fri helt til onsdag. Det blir så mye fri fordi at jeg er ansatt i kun halv stilling...nåja, noen få prosent over da..men ikke mye over.

Så får jeg en telefon  fra jobb rundt kl 19, med spørsmål om jeg kan ta en nattevakt fra kl 22 i kveld. Jeg er sliten og har rett og slett ikke lyst eller ork til å jobbe - så jeg sier at det kan jeg ikke.

Ja, er ikke et enkelt og greit da? What's the problem?

DÅRLIG SAMVITTIGHET!!! 

Jeg KUNNE egentlig jobbe!

Jeg har ikke lyst, men er i stand til å ta en nattevakt, EGENTLIG....

Når hun som er nattevakt er syk så er det ikke noe å gjøre med det, og noen må ta jobben hennes.

Men det er da ikke MIN sak å stille opp...er det vel?

Men det kjennes nesten slik ut....

FORDI....jeg vet hvor vanskelig det er å få folk på jobb på kort varsel, spesielt til nattevakt, og enda mer spesielt på en lørdagskveld, SÅ få timer før jobb....

Joda, jeg har også rett til å si nei...

jeg har også rett på frihelger, spesielt siden jeg gikk ekstra forrige helg. Men allikevel sitter jeg her...fri...

men med dårlig samvittighet.

Jeg tror dette er et DAME-FENOMEN....

Vi stiller opp, koste hva det koste vil... Så lenge vi er i stand til å stå opp av sengen møter vi opp på jobb....

Rett eller ikke rett - slik er det....

Men dårlig samvittighet....det har man like forbannet!!!

Jeg sliter for å få ferdig ponchoen, selv om det bare er minimalt med arbeid som gjenstår på den. Grunnen? Jo, jeg har prøvd den på, og det føles ikke ut som om det er et plagg jeg kan komme til å like, så da er det ikke så lett å motivere seg for å få den ferdig.

Jeg har strikket ferdig sokkene i Fabel-garn, men siden digitalkameraet vårt er i Tunisia på tur, får jeg ikke tatt  bilde av dem heller.

Jeg har strikket ferdig tøfler med stjerne, der gjenstår det bare å hekle noen omganger rundt åpningen. Det skal jeg gjøre så snart jeg finner igjen heklenålen min.

Ellers synes jeg å erindre at jeg holder på med noen stripede sokker i noe garn jeg fikk av en kollega.

Til jul fikk jeg Alpakkagarn og mønster til pulsvarmere av Charlotte men dem har jeg utsatt og utsatt....for å bli ferdig med ponchoen. Jeg begynte på dem her om dagen, kom 5-6 cm i mønsteret før jeg oppdaget at jeg hadde strikket en feil - helt i begynnelsen.

Ja, slik er det å strikke for de av oss som ikke vet forskjell på 4 og 2. Vi kan lett få problemer når det er snakk om mer avansert matematikk.... Burde nok holdt meg til 1 og 3 eller noe som jeg tydeligvis mestrer mer.

Jeg har aldri brukt pulsvarmere, men dette garnet er så deilig at jeg forundres ikke over at jeg SKAL begynne med dem en gang....dersom de blir ferdige....

Trodde for øvrig at mønsteret var vanskelig, men det er det ikke, til tross for ett  kast og to rett sammen og slikt....

Tenker jeg skal vaske opp nå, for jeg bakte i ettermiddag. Gullans bullar, for første gang på sikkert 20 år, siden jeg hadde mistet oppskriften. Men tidligere nevnte Charlotte hadde DEN også... Er det noe jeg vil og må ta vare på så skal jeg heretter sende henne en kopi - til jeg trenger den, så sender hun den tilbake....

Har sendt mms av en slik bolle til Lille barn, hun var så glad i dem da hun var liten. Synd jeg ikke fikk sendt en gjennom telefonen, men hun kan få oppskriften...hos Charlotte.... Det er jo hun som tar vare på alt slikt for meg.

Vi flyttet fra byen og inn på landet den sommeren før jeg fylte 7 år.

Det var en traumatisk opplevelse for meg som var redd kyr; de var så store. Det var jo kyr over alt, langs alle veier vi måtte gå.

Hester var enda verre, med de digre, gule tennene, og den uhyggelige vrinskingen sin.

(bildet her er tatt av  Arnstein Karlsen, og finnes her:  http://www.digit.no/wip4/image/?size=org&id=716)

De som bodde på gården mellom huset vi bodde i og den gården der to av venninnene mine bodde, hadde en hest.Det var bare denne hesten i bygda:  En stor, gul fjording.

Det var bare et tynt strøm-gjerde som skilte hesten og meg. Den likte godt å stå mellom gjerdet og et tre, rett ved veien. Dersom den var nede ved elven og oppdaget mennesker på veien, kom den stormende i full fart. Jeg var så redd, og jeg trodde virkelig at DENNE gangen tok han meg. Tenk om noen kunne fortalt ei 7 års gammel byjente at hesten var snill, og at den elsket mennesker??? Kunne de ikke sagt at jo mer jeg løp for å komme forbi jo mer trodde hesten jeg lekte med den?  SÅ de ikke at jeg løp for å berge livet?? De måtte jo se at jeg trakk pusten så langt inn at jeg trodde jeg skulle sprenges, før jeg løp alt jeg orket for å komme fort forbi....som om det hjalp! Men det var det eneste jeg kunne komme på som KANSKJE kunne hjelpe.

På søndagene hjemme i byen pleide vi å gå tur mens mamma laget middag. Vi hadde kåper på oss; finsko eller høstsko, eller støvletter og ullbukser, alt etter årstiden. Fra vår til høst hadde vi hvite hansker. Pleide å få nye hver vår,og det var spennende å se om vi fikk med gjennomsiktige blondeinnfellinger og litt hullmønser, nesten som "voksen-hansker", eller om det ble billigere, vanlige og kjedelige.

Slik var mine søndager, ikke noe uvanlig i det. Vi skiftet av finklærne før middagen.

Så kom vi inn på landet, og du verden for en overgang!! Min venninne May(er innom bloggen her i blant, undertegner med Mayse) var heldig. Det var hennes pappa som var så snill at han kunne selge 3 karameller for 13 øre, når han EGENTLIG skulle ha 15 øre for dem!

Mine to andre venninner var søstre og bodde på en gård, FORBI den skumle gule hesten.

Ingen av mine nye venninner kunne begripe hva jeg skulle bruke de hvite blondehanskene mine til!  Det kunne jeg slett ikke forstå! ALLE skjønte vel at man måtte bruke hansker når man går søndagstur!! hva ellers skulle man ha på hendene når man pyntet seg da?

Nå var det DERES tur til å stå og ikke forstå! Man gikk da ikke søndagstur i kåpe og hansker! Det hadde ikke de hørt om i alle fall. Jeg kunne nå ikke skjønne hva de gjorde på om søndag formiddag når de ikke gikk tur...

Jeg klarer ikke huske mer hva som ble sagt om dette viktige tema, men jeg husker enda den sjokkerte følelsen jeg hadde...

Det beste med å bo på landet var å plukke hvitveis om våren, fange rompetroll nede i froskedammen nede ved elven, fanget krabber i fjæra hele sommeren, og vi gikk på ski om vinteren....

Det aller, aller beste var om høsten og vinteren -  når man kunne gå til venner helt uten frykt for å bli tatt av hester! Det var en befrielse!

Jeg var nok den eneste som var lykkelig - og lettet - da bygdas siste hest forsvant.  For evig plassert langt, langt unna meg; der oppe i heste-himmelen.

Og enda;  38 år etterpå, liker jeg fremdeles ikke hester. Jeg liker dem rett og slett ikke. Ikke størrelsen, ikke tennene, ikke lukten...ingenting.

Ja, akkurat slik avsluttet Charlotte sin kommentar til meg nå i dag.  Og det fikk meg straks til å minnes mye fra da jeg vokste opp,og som er helt annerledes i dag. Jeg begynte på skolen i 1969, 7 år gammel. Så det jeg skriver om er jo NÆR fortid....

Hvilke store ting hendte meg.....som jeg husker...

- husker vi var på landet på hytten men var hos noen naboer da Sonja og Harald giftet seg, og Kronprinsens vielse ble overført svart/hvitt på tv...

Vi fikk se det samtidig som det skjedde - på fjernsyn!! Hvilket under! Vi fikk forresten ikke snakke eller hviske mens mamma og Svanhild drakk kaffe og spiste kake til!

- husker UNDERET ved de kornete svart/hvitt bildene av et menneske som faktisk GIKK på månen... Tenk at det gikk an!!

- Vi flyttet på landet, og melken kom et par dager i uken med godsbil. Noen kasser med melke på brune litersflasker i tykt glass ble lastet av ved hovedveien ved butikken, så kom de som hadde bestilt melk og hentet de flaskene de skulle ha! Slik var det, og aldri tok noen mer enn de skulle ha....

- En gang skulle jeg gå og hente melken, det var ungenes jobb, og jeg var fra meg av spenning da jeg så at glassflaskene var byttet ut med kartonger!!  Tenk: MELK PÅ KARTONG OG IKKE I FLASKE!!

- Det var barne-TV et par ganger i uken, og aldri noe på dagtid. Svart/hvitt.

- Et gammelt ektepar fikk bygdens første farge-tv, og vi fikk komme inn og se. Det var et hageprogram og jeg kan aldri glemme de skarpe rosa og grønne fargene, og de oransje menneskene.... Imponert, igjen!

I senere år forsto jeg jo at de rett og slett ikke hadde stilt inn fargene på sitt apparat.

-Jeg hadde fått 15 øre for å kjøpe meg 3 karameller, og da jeg kom på butikken hadde jeg bare 13 øre! Hvilken forferdelig tragedie! Jeg som skulle få tre karameller selv om det var en vanlig hverdag!! Kan ikke minnes hvordan det hadde seg at jeg var så formuende! Gråt og lette etter den manglende 2-øringen lenge, men den var og ble borte. Var ikke kjøpmannen snill som lot meg få 3 karameller selv om jeg manglet 2 øre?

-Var fest hos oss da min bestemor som bodde i byen kom til oss enkelte helger, og hun hadde med PARISERLOFF...så vi fikk spise kjøpebrød og ikke bare hjemmebakt grovbrød. I tillegg hadde Beste med smør til å ha på, og det var mye bedre enn margarin på maten - og det synes jeg faktisk enda..

-Vi hadde enkelte bilfrie søndager, da det ikke var tillatt å kjøre bil pga bensinmangel. Til og med KONGEN tok trikken....

-Da jeg var ti år passet jeg en liten jente på halvannet år en hel ettermiddag, og fikk 1kr50 øre for det. Mamma syntes det var så mye at jeg måtte ta med jenten ut en hel ettermiddag til!

-1 liters flasker for brus kom. Det var kun Solo og Coca Cola som var å finne i SÅ store mengder. Jeg og min søster fikk en flaske hver og vi bar dem med oss hele dagen....min ble sørgelig fort tom, for tenk å få drikke så mye brus man klarte..

-Pappa fikk bil i -72. En Lada, og på første kjøreturen satt vi andektige i baksetet...:TENK pappa klarte å kjøre en bil....

Mamma og pappa satt og røkte, vi tre ungene satt i baksetet - og ingen hadde hørt om bilbelter...

Av programmet min datter M har for Tunisia turen sin ser jeg at i dag kl  08.00 var det avreise fra Hotel Kaisar(Mener det ble sagt at det hotellet var klassifisert til 5-stjerners standard)mot Kairouan, Sbeitla; Gafsa med overnatting i Tamerza Palace/ Tamerza: 5******

Det er ingen tidsforskjell fra det vi har her. De skulle etter planen lande i Monastir 23.50 i går kveld, men flyet lettet først halvannen time senere enn beregnet da....

Håper at de har den solen og den varmen som de KAN oppleve der denne tiden av året. Vi har litt sludd og vind her da...bare for å nevne det.

For et par dager kom jeg til å tenke på en sang vi pleide å synge da jeg gikk på skolen. Jeg fikk faktisk gå ett år på lørdager før det ble bestemt at skoleelever kun skulle ha 5 dagers skoleuke.

Det var i en helt annen tid, selv om det ikke er mer enn ca 35 år siden. Det er faktisk ikke så veldig mange år siden, sett i den store  sammenhengen, men jeg kom på en sang vi pleide å avslutte skoldagen med. Når sangen var ferdig neide jentene og guttene bukket til læreren og sa "Takk for i dag"

Vi reiste oss og STO ved pultene mens vi sang:

I morgen er det søndag,

det lyser over jord.

Den deiligste av dagene

for liten og for stor.

Med kirkegang og klokkeklang

og tur i skog og hei.

I morgen er det søndag,

og all verden gleder seg.

Det var en fin tid, vi gledet oss til søndag, for da var det dessert til maten, og mamma hadde bakt noe godt til søndagskaffen. Det var nesten som et lite selskap den dagen. Og søndagen var en fridag, med alt det den innebærer.

Var ikke noen som hamret og snekret, ingen som var ute med plenklipper for å få bort litt gress fra hagen, ingen "hobbybønder" som slo silo eller spredde møkk søndager...

 Så sammenligner jeg med mitt liv i dag, der veldig mye husarbeid skjer nettopp på søndager....men jeg passer på at jeg ikke gjør noe som forstyrrer naboens helge-fred.

En annen sak er at jeg ikke liker søndagene for min egen del lenger, for det betyr at helgen er over, og i morgen er det nok en hverdag...

Snakk om å kose seg i nuet, og gripe dagen... Det er det man skulle blitt bedre på.  Vi har stunden akkurat NÅ....men i morgen VET vi ikke... derfor vil jeg spandere tulipaner på dere alle denne helgen.

Det er mulig å være lykkelig

uten å ha fullkommen helse.

Heldigvis kommer ikke lykken fra leddene mine,

men fra hjertet mitt.

- Beverly LaHaye -