Jeg har tenkt litt på disse eventyrfantasiene, der den skjønne jomfru blir reddet av sin ridder(kunne jo vært prins også) i skinnende rustning der han kommer ridende på sin stolte, hvite ganger, feier sin jomfru opp i armene....Så rir de inn i solnedgangen...( Selvsagt lever de lykkelig til sine dagers ende.)

Jeg er glad det ikke er meg!

Det ville nok fort blitt den FORHENVÆRENDE jomfru sin jobb å pusse og stelle rustningen skinnende blank når hverdagen har innhentet paret, tenker jeg. Tenk for en jobb det vil bli,( når det er mer enn nok å pusse lysestaker til jul....)

Så kom da ridderen min...på hesten... Det er liksom DA jeg ikke klarer få frem det romantiske....

Jeg liker ikke hester, synes de er for store, har for store tenner, og jeg liker ikke lukten av dem. Så jeg går IKKE nær...

Så MIN ridder ville vært nødt til å stige ned av hesten, og slepe meg med bort til hesten. (Jeg betviler sterkt at han vil klare å BÆRE meg - han har jo den rustningen på seg) Jeg ville kjempet imot og motsatt meg dette på det sterkeste - både fysisk og muntlig...høyt og tydelig er jeg redd!

Nær dyret vil jeg ikke - langt mindre OPPÅ det! Vi tro min helt av en ridder vil ha problemer inni metall-fenglset sitt...hvordan få meg og seg selv opp på hesten på en romantisk måte? (Ja, egentlig ville det nok blitt et skue da han skulle stige av også.. )

Jeg klarer ikke forestille meg at en slik rustning får frem smidigheten i en manns bevegelser, men jeg kan jo ta feil der... Har jo ikke noen erfaring i så måte.

Omsider har ridderen min fått slept og baksert oss opp på hesten og jeg kan ikke tro at jeg er lydløs under hele denne seansen....

Lykkelig er jeg  med ham når vi først har kommet frem! Det tror jeg nok.

 Men hva etter noen år....vil han se det som MIN oppgave å gå ut i stallen og stelle den stolte, hvite ganger....tidlig om morgenen i snø og kulde....mens han ligger godt og varmt under bjørneskinnet?

(ja, det pleier å være skinn av ulv eller bjørn, dette var før det fantes miljøforkjempere, må vi huske; ikke noen bannere med LA ULVEN LEVE på den tiden) Disse store steinslottene var nok litt kalde...

Så uansett hvor glad jeg er i romantiske bøker og filmer(åh, tenk på "Tre nøtter til Askepott" på julaften.....) så er jeg glad det ikke er slik i mitt liv.

Nei, takke meg til dagens liv og samfunn for meg....

Kanskje ville det vært annerledes om jeg ikke var redd hester?

I dag satte jeg meg som mål å prøve å få skrevet et brev....det er lenge siden jeg har hatt inspirasjon og motivasjon til slike hobbies nå, men i dag hadde jeg bestemt meg til å prøve.

Tok frem papir og penn, men endte opp ved dataen, og nå har jeg nettopp printet ut 4 sider. Det ble mer som en oppdatering av hva som skjer her, enn et vanlig brev det jeg kommenterer det brevvennen min  skriver og hva hun spør om. Det har ligget så lenge at hun spurte om jeg har begynt på juleforberedelser..om jeg har pyntet ferdig til advent.....

Nå er i alle fall brevet skrevet, og jeg skal få sendt det snart. Må nok en tur på butikken snart uansett.

Sissi-mor; målbevisst og i stand til å nå de mål hun setter seg.

Ja, det er nå meg, det da....

(jeg vil ikke engang nevne mål som trene, gå ned i vekt, spise sunt, vaske og rydde mer i huset.....)

Jeg skal på jobb i dag, begynner 14.45 og slutter 22.15 Jeg håper det vil bli en relativt rolig vakt, uten for mye mas og stress. Tror nok det blir slik.

Men før jeg kommer så langt, har jeg tenkt å skrive et brev. Det er det eneste målet jeg har satt meg for i dag.

Jeg har en brevvenninne som har vært nødt til å vente på brev fra meg lenge, lenge nå. Kanskje hun ikke husker meg lenger heller, for alt jeg vet.

For å motivere meg for brevskriving har jeg til og med printet ut skrivepapir og konvolutter,men...inspirasjonen kommer ikke i alle fall.

Jeg har lagt det frem, klart til bruk, sammen med en god penn. No inspiration what so ever!

Jeg har tatt med teen min inn på lillerommet, for muligens vil jeg klare å begynne på brevet her på dataen.

Jeg har ikke lyst til å gi opp skrivingen, så jeg må bare prøve alle muligheter. Dette er en hobby som har gitt meg så mye, og hva med den dagen jeg atter føler for å skrive brev - og ikke har noen å skrive til? Hva da?

Samtidig er jeg fullt klar over at bloggen tar mye av tiden og inspirasjonen min - og jeg er også klar over at det er på bekostning av skrivingen.

Men det tar jeg som personlig utvikling. Jeg gjør nå noe jeg ikke har tort å gjøre før; det er spennende, det også.

Det er klart at jo flere hobbies man har, jo mindre tid blir det på dem, når ikke tiden man har til rådgihet forlenges tilsvarende....

Men jeg vil fortsette å blogge

                                  å strikke

                                  å skrive brev

Jeg sier som Ole Brumm(Nalle Puh i Sverige; han er min store helt!)

Ja takk, begge deler!

Jeg har begynt å sjekke statistikken for bloggen min hver eneste dag. Det har blitt så spennende å se hvor på statistikken jeg ligger - selv om jeg ikke skriver med tanke på å komme inn der.

Med unntak av den kvelden jeg var veldig nær 100 besøkende, da hadde jeg lyst til å finne ut hvordan det var å ha hundre inne på besøk.

Tenker litt på hva de forventer, de som klikker seg inn før første gang....og hva de tenker når de forlater siden min. Kommer de tilbake? Nevner de bloggen min til andre?

Jeg synes selv at jeg er ganske flink til å legge igjen en liten hilsen når jeg er innom nye blogger og ser, selv om jeg ikke kommer tilbake...husker jo ikke alltid hvor man har vært.

Jeg "finner" noe å lese i kolonnen med overskrifter på startsiden for bloggagratis.se.  Virker overskriften spennende sjekker jeg ut den:)

Når fremmede legger igjen en hilsen til meg, går jeg på deres blogg. Og det hender jeg jeg kommer videre via andre sine blogger dersom de henviser til noen spesielle...

Skal kjøre ungene til skolen, selv om vi bor nært, for det er veldig glatt ute, til tross for at det nettopp ble strødd sand....men det var ikke i fotgjenger feltene da....der mine unger skal gå.

A sin hånd er fremdeles vond.

Hvis vi ikke hadde hatt vinter,

hadde ikke våren vært så deilig.

Hvis vi ikke av og til møtte prøvelser,

ville vi ikke satt så stor pris på framgangen.

                                                  
          - Anne Brandstreet -