På vei hjem fra den turen i Östersund stoppet vi i Trondheim. Min eldste datter bodde der på den tiden.

Trondheim er nok en av landets mest sjarmerende byer, med nydelige mennesker også. Spesielt de i butikkene er hyggelige og hjelpsomme, og veldig trivelige.

Jeg kom i alle fall over en liten, men overfylt butikk inneklemt i et lite smug mellom to gater. Hadde aldri vært der før, og lengst inne ser jeg jammen en tekanne! Åler meg frem i trengselen og finner tekannen.

Selvfølgelig måtte jeg HA den! Siden jeg, nesten MOT ALLE ODDS, hadde funnet denne butikken, og fått øye på tekannen helt fra inngangsdøren var det vel skjebnebestemt at den skulle til meg!!!

Og prisen? Ja, det var der stakkars Sissi-mor nesten fikk pustebesvær av sjokk! 98 kroner!  Det sto det på lappen som hang på kannen!! 98 kroner!!Men kunne jeg virkelig tro på det? Nei, på ingen måte!

Klok av skade tok jeg med meg kannen bort til kassen, og spurte om det virkelig var prisen som sto på kannen. "98 kroner koster den" sa den hyggelige unge jenta som jobbet der.  "Bare 98 kroner?" spurte jeg, og var nesten flau over å høres litt....mistenksom ut. "Ikke 298 eller noe sånt?" prøvde jeg meg. "Bare 98 kroner??" Da det var bekreftet noen ganger fikk jeg omsider åpnet pengepungen og betalt.

Ekspeditrisen tenkte nok at jeg var usedvanlig treg i oppfattelsen, men hun visste jo ikke hvilke erfaringer jeg hadde gjort meg på shopping i det store utland dagen før, heller da.

Hele familien var på ferie til Östersund, sommeren 2003 tror jeg. Inne på en forretning hadde de et stort bord med massevis av saker nedpriset til en hundrelapp. Midt på bordet tronet denne tekannen. Den er faktisk ganske stor.

"MIN! MIN! MIIIN!" tenkte jeg, og skyntet meg å ta den. Så godt at det var en annen dame der som også hadde vist interesse for den da jeg kom inn. Hun hadde satt den fra seg og gått videre:)

Tok med meg kannen, så meg litt rundt videre i butikken før jeg gikk og skulle betale. "250 kroner" sa hun bak disken. 250 kroner?  Nei, det må være feil, forklarte jeg som best jeg kunne, og viste til at den sto på det bordet med de nedpriste sakene. Men det ville ikke ekspeditrisen høre på, og sa at de opplever stadig vekk at "folk" fjerner prislapper og sier sakene er på tilbud! 

For en frekkhet!  Hun sto der foran mine barn og beskyldte meg for å....å...å STJELE fra dem - ved å fortelle løgner om hvor jeg fant den! Damen som først hadde sett på kannen kom bort og bekreftet at den VIRKELIG hadde stått blant tilbudene, det samme gjorde en eldre herre jeg ikke hadde sett til å begynne med. Men ekspeditrisen sto på sitt.

OK, man har da sin stolthet, så jeg sa at jeg er ikke interessert i å kjøpe den. Jeg er ikke vant til at forretninger lurer folk til betale mer for varer enn det som står på skiltet. Det sto nemlig ikke noen pris på selve kannen, ei heller der borte ekspeditrisen hevdet at den egentlig skulle stå.

Den hyggelige herren sa at det er vanlig praksis at når en vare er FEILPRISET av forretningen, eller satt på feil plass med feil pris, så må kunden få den til den prisen, og den andre damen sa at i HENNES by der og der i Sverige gjør de det også sånn.

Men Sissi-mor gikk verdig ut av butikken; prinsippfast og sterk:) Men ergret seg i sitt innerste at hun gikk glipp av tekannen. For 250 kroner var  heller ikke dyrt. Hadde det stått 250 på kannen selv om den sto på tilbudsbordet ville jeg betalt 250 uten å blunke.

Mannen min sa at han ikke ville på MacDonald's med ungene og meg, men han skulle bare sette seg i parken og ta en røyk mens vi nøt et bedre måltid. Ungenes valg...de elsket slik mat!

Men før vi var ferdige med maten kom mannen min med en gave - og han kjøpte sjelden gaver. Han sa at han tenkte det var best for husfreden at HAN kjøpte tekannen, ellers ville jeg snakket om den og angret at jeg satte den fra meg. Dfet ville han nok få høre på hele bilturen hjem neste dag - og helt sikkert i mange år fremover.

Ja, det vet vi nå ikke for sikkert da...

Denne tekannen tilhører et teservise jeg også har samlet på. Bruker både den og koppene fremdeles. Er vel 10-11 år siden jeg kjøpte dette serviset fra samlerselskapet Firkløveren.

Fikk hele serviset samlet, men betalte månedlige avdrag. Det viste seg bli en skuffelse, for enkelte av koppene har fått grå sprekker i glasuren, ser mer ut som krakelering.

Til å begynne med sendte jeg inn og klaget, og fikk byttet, men til slutt ga jeg opp. De får bare være som de er. Sjelden jeg har behov for å dekke på til 12 samtidig allikevel.

Men kannen er fin, veldig fin.

Noen år  etter at Ruska tekannen min ble knust, var jeg og ungene i Bodø på ferie, må ha vært i 1997. På Christiania Glassmagasin så jeg det jeg oppfattet som historiens vakreste tekanne!

Jeg falt helt for den; snakk om kjærlighet ved første blikk! Den kostet tett på 500 kroner, men jeg klarte ikke å unngå å kjøpe den. Har hørt flere si at de ikke kan forstå hva som var så spesielt med den, og kanskje kan jeg ikke forklare det, jeg heller.

Men den var MIN fra det øyeblikk jeg så den - enkelte ting bare VET man.

Brukte den daglig i flere år, helt til en ettermiddag jeg kom hjem fra jobb. Det var dødsens stille i huset da jeg kom hjem - ikke engang ungene kom stormende mot meg. Noe forferdelig hadde skjedd.

Ganske riktig, min tekanne-knuser av en mann hadde KNUST min beste tekanne, for andre gang. Han prøvde etter beste evne å trøste...som om DET hjalp! Ja, jeg gråt, og senere ble det nok sintere ord enn som så. Han forsikret meg om at DENNE gangen var det VIRKELIG et uhell, og ikke som med den brune tekannen....  DA skjønte jeg jo at jeg ikke mistet min Ruska kanne ved et uhell, men som en barnslig hevn.

Det er en mager trøst at jeg i det minste kan ha denne tekannen stående i hyllen til pynt, selv om den aldri kan brukes mer.

Dette er den tekannen som tilhørte en serie fra finske Arabia. Jeg begynte å samle på dette serviset etter at jeg hadde sett to av mine tanter i Bodø hadde det. Det ble nok designet på 70 tallet, senest, for jeg begynte å samle i 1983, tror jeg , og da hadde tantene hatt det i flere år. Serviset heter RUSKA.

Jeg brukte ikke annet enn denne kannen i flere år - helt til mannen jeg var gift med KNUSTE den. Han hevdet at det var et uhell, men jeg tvilte alltid, fordi det skjedde etter en krangel. Og en gang han forsnakket seg fikk jeg inntrykk av at uhellet ikke var så tilfeldig allikevel.

Jeg sørget virkelig over kannen min, som en kjær venn, vil jeg tro. Kunne ikke kjøpe ny, til tross for at butikken i byen hadde et par igjen. Serien gikk ut av produksjon så det ble slutt på den. Da jeg så på ny kanne kostet de 700-800, og med småbarn og dyr barnehage syntes jeg ikke at jeg kunne ta meg råd til ny. Jeg hadde jo den fra Beste.

Sist høst, derimot, fikk jeg ny. Da min eldste datter og samboeren hennes kom hjem på ferie hadde hun en gave til meg - og håpet at gave fra loppemarked ville falle i smak. Jeg trodde hjertet skulle stoppe å slå - bare av sjokket!!  TEKANNEN MIN!!! De hadde funnet tekannen min på et loppemarked!

Jeg kjenner munnvikene mine trekkes oppover i et gledessmil bare ved å skrive dette. Nei, jeg tør ikke bruke den, fordi jeg er redd den skal knuses....selv om jeg ikke har noen mann til å knuse tekanner lenger.

Dette er den aller første tekannen jeg noen sinne har eid. Fikk den av min bestemor da jeg for alvor oppdaget nytelsen av denne drikken. Jeg antar det er drøyt 25 år siden jeg fikk den, og den var  gammel allerede da. Hun sa jeg kunne ta den gamle tekannen hennes, for den sto bare oppi skapet og tok opp plass.

Selv brukte jeg denne daglig i et par år eller noe sånt, før jeg kjøpte meg en i serien jeg begynte å samle på av et teservise.

Jeg spurte nettopp mamma om hun kunne huske hvor lenge Beste hadde hatt denne tekannen, og hun kan ikke huske at de IKKE hadde den. Så den er nok godt over 60 år nå.

Den er fin, synes jeg. Og veldig dyrebar for meg.

Nå har jeg spist dagens frokost, selv om andre nok nærmer seg lunch...

Jeg tok opp et stykke hvetekrans fra fryseren i går kveld, og så tok jeg på litt melisglasur i dag. Det er veldig godt, da:)

Kjevler ut hvetedeigen og smør på vaniljekrem, ruller sammen og lager enten en krans av det, eller bare en stang. Det blir godt både til kaffe og te, for det blir ikke så søtt, til tross for melis på toppen. Det er NESTEN like godt uten også, men bare nesten da...

Ute snør det godt, og jeg skal strikke litt mens jeg venter på telefon fra datter A om at hun er ferdig på jobb. Hun vasker på gjestgiveriet, og er glad for å tjene penger. Er ikke lett for en 15åring å få noe å gjøre her på landsbygda...selv om vi regner oss som relativt store her da.

Har Prix,Kiwi, Rimi, og så skal Rema1000 starte opp. Vi har gjestgiveri med gatekjøkken, pub og restaurant, samt overnattingsmuligheter, 2 banker, et utall frisører, skoforretning, klesforretning med garnsalg, utstyrsbutikk(gardiner, pyntegjenstander, you name it..) Nille, (selger det meste) pizza restaurant, blomsterutsalg, bibliotek, sportshall der det også arrangeres dansegalla. Til høsten kommer Lasse Stefanz hit, men jeg har sikkert jobbehelg akkurat den helgen.

Ja, så lett som dette kan man spore av når man skal fortelle om dagens lille frokost. Jeg har utrolig lett for å la tankene vandre, jeg kaller det å ha gode evner for frie assosiasjoner. Da virker man smartere enn ukonsentrert, liksom...

Pus sitter på sin faste plass her i vinduskarmen bak dataskjermen og ser ut. Jeg blir gal av disse to kattene vi har! De er så masete og slitsomme!!!

Det må være fordi det snør og blåser, sludder og blåser eller regner og blåser - for de er ikke slik når det er sommer.

De går mot dører og vil ut; skriker og jamrer av all sin kraft - og jeg skal si den kraften er stor og gir seg utslag i skarpe lyder.  Begge kattene  vil ut, men aldri samtidig, selv om den ene bare sitter en meter unna døren mens den andre går ut. Men ut samtidig? Nei da! Ikke enda!

Så går den slitne mennneskeslaven deres tilbake til sine gjøremål, enten det er å vaske, bake, lese, strikke..whatever! SÅ skal katt nr to ut, men ikke ved den nærmeste døren, nei da, helst den bak tørkestativet ved terrassedøren borte i kroken. Spesielt dersom det henger masse klær på stativet, selvfølgelig!

Så skraper det på soveromsdøren min...fra innsiden, etterfulgt av sår mjauing. Der står selvfølgelig katt nr en som har krøpet inn gjennom soveromsvinduet mitt. Begge kattene klatrer lett opp på verandaen og går inn soveromsvinduet. Men det er ikke nok å stå der, må vite!

Så går kattens menneskeslave lydig bort og slipper katten inn - for å høre den lyden når den blir mer og mer utålmodig kan føre selv den sterkeste av oss mot sammenbrudd. Så spiser Pus litt, mens den før omtalte menneskeslave slipper inn katt nr to. Pus er da på vei bortover gangen for hun skal ned i kjelleren til M sitt rom, og det må en menneskehånd til for å lukke opp den døren.

Og da har oftest katt nr to spist litt, og er klar til å gå ut igjen! Skulle han mot all formodning IKKE jamre etter å gå ut, må du være sikker han har strekt ut den digre kroppen over strikkingen min som jeg nettopp la fra meg for å slippe ham inn, eller oppå boken min, skriveblokken eller akkurat det jeg holder på med for øyeblikket.

Joda, kattene søker oppmerksomhet fra menneskeslaven sin - og DET får de:)