Dette bildet er også et jeg er veldig glad i. Jeg fikk kopi av mønsteret hos en brevvenninne, og falt for det med det samme. Jeg broderte det veldig raskt (til meg å være), husker jeg. Dette ble også brodert på 90 tallet en gang. 98 eller 99 kanskje.

Jeg fikk det innrammet, og likte det så godt at jeg broderte flere!  Det gikk som sagt ganske greit å brodere det.  Den julen fikk min ynste søster et innrammet nisse-par bilde( hun broderer ikke selv, lillesøsteren min),og jeg broderte ett til pappa og hans samboer. Fikk rammet inn det også.

Rammer rundt et bilde utgjør en veldig stor forskjell på samme bilde,og er med på å fremheve selve motivet.

I dag er det fredag og helg. Jeg har seinvakt på sykehjemmet, den første av 4 vakter på rad. Jeg hadde tenkt å vaske litt i huset i dag og gjøre rent til helgen, men det er så kjedelig at jeg finner på alle unnskyldninger for å la det være. Derfor er jeg ofte her inne i dag....  Det er ynkelig, jeg vet det, men slik er det for oss som antagelig er født med en gen-feil. Jeg har funnet ut at jeg er født med en gen-feil.  Jeg rett og slett mangler et gen - og det er HUSMOR-GENET jeg ikke har. Det er derfor alle slike huslige sysler er tungt å gå i gang med. Til gjengjeld har jeg mange og STERKE "jeg-vil-heller-gjøre-det-jeg-har-lyst-til-å-gjøre"- gener. De tar ofte overhånd.

Men NÅ skal jeg skynde meg nedi kjelleren og sette på en maskin med skittentøy. Det er en evig jobb - blir aldri tomt der nede. Jeg tror forresten skittentøy formerer seg så fort man snur ryggen til...

Dette bildet ble brodert for mange år siden, da ungene var små.  Jeg og min søster kjøpte hvert vårt broderi, og begge valgte dette. Jeg var ikke noe vant med brodering, men falt for den fine stemningen på bildet. Stoffet var lin, og det fant jeg fort ut ikke var noe for meg, så det endte med at min søster gjorde ferdig bildet. Vi monterte bildene våre, med røde smijernsbeslag, som det var foreslått.

Noen år senere bestemte jeg meg for å få mitt juledrøm-bilde innrammet, og selv om det var veldig dyrt, var det verd det. Det ble et helt annet bilde, så og si. Jeg fikk ikke med rammen her på dette bildet, for da jeg fotograferte tenkte jeg kun på motivet.

Dette bildet er et av de som jeg alltid henger opp når advent starter. Det er med på å få frem julestemningen her hos oss, og denne tradisjonen holder vi på, alle som en.

 Lady, hunden vår, er veldig glad i å gå på tur. I blant kjører vi noen kilometer hjemmefra for å gå slik at hun slipper å være i bånd. I går hadde vi en slik tur, og hun er alltid full av forventning når hun får beskjed om å sette seg i bilen. Best liker hun å sitte i forsetet.

Når vi så er ute og går liker hun veldig godt at vi kaster et eller annet som hun kan hente. Denne leken kan hun holde på med i evigheter, og er like ivrig hele tiden. I går var det veldig gjørmete og vått på den skogsveien vi pleier å gå, for det har vært drevet tømmerhogst der i høst, så veiene var noe oppkjørte. I de 35 år jeg har gått på den veien har jeg aldri sett den slik, så jeg hadde kledd meg etter de forholdene jeg var vant til. 

Lady sprang like ivrig etter sine steiner og sine kvister, så søle og gjørme spratt. Hun så ikke ut til å bli noe hemmet eller følte noe behov for å lete seg frem til steder som så litt bedre ut...Men så hadde ikke hun hvite joggesko heller da...