Når man jobber på sykehjem er det ikke til å unngå at man kommer borti døden. Jeg har ikke så stor erfaring med det jobbmessig sett, men for ikke så veldig lenge døde en eldre dame på min avdeling. Vi skjønte jo hvilken vei det bar med henne, og spørsmålet var bare hva vi kunne gjøre for at hennes siste stund på jorden skulle bli så smertefri og fredfull som mulig - både for hennes skyld og familien sin skyld.

Å se hennes familie sitte ved siden av henne de siste timene av livet hennes fikk meg til å minnes den kvelden jeg satt slik. På et annet sykehjem, ved en annen sykeseng.  Den gangen var det min kjære bestemor som lå der.  I likhet med denne damen var heller ikke Beste ved bevisst den siste dagen. Men vi snakket med henne, holdt hånden hennes og strøk håret vekk fra pannen. Det sies at sansene skjerpes den siste stunden før døden,og at hørselen er det siste som forsvinner. Med tro på dette satt vi og pratet med Beste.  Hilste henne fra ungene, vi mintes turer vi hadde vært på, besøk og spesielle begivenheter. Det var vemodig, rant en og annen tåre, men det var ikke noen gråt.

Beste hadde lenge sagt at hun så frem til døden; ville bort herfra og til evighetens himmel, der hun hadde ektamann og sønn ventende. Dette trodde hun fullt og fast på, og ventet på at hennes tid skulle komme; gammel og syk som hun var blitt.

Det var faktisk det samme med den gamle damen på jobb også. Heller ikke hun fryktet døden, men ventet den på sin rolige måte. Kanskje er det slik at når man er gammel så blir døden mer velkommen?  Eller kanskje så har de levd så lenge og opplevd så mye at de vet det er mye som kan være verre enn døden i et liv?

 Da Beste's liv var over kom sorgen, og gråten. Det er vel slik for oss alle som mister noen av våre kjære; sorgen er stor og tung og svart, og man tror ikke man kan klare å bli i stand til å smile og le noe mer. Beste sa det så ofte mens hun levde at vi skulle ikke gråte over henne når hun er borte, for hun har hatt sitt liv på jorden, både i godt og vondt.

Det gjør godt å gråte, det letter på det tunge og vonde inni oss, og jeg har ofte tenkt på denne sorgen. Den er vel kanskje mest for oss selv? Gråter vi fordi en vi er glad i endelig har fått evig fred, og slipper de smerter og lidelser de kan ha mens de lever?  Eller gråter vi egentlig for oss selv, som må leve videre uten den vi har kjær? Gråter vi fordi vi aldri mer kan se eller høre eller ta på vedkommende noe mer?

Når man ser at livet har forlatt et gammelt menneske så endres de på en måte. Jeg synes de blir så fredfulle, og rynkene blir ikke så fremtredende.  De er faktisk fine der de ligger. Jeg kan ikke finne noe ord for å uttrykke dette, de er så fredfulle, så...ferdige, på en måte.  Livet deres er fullendt; livet i den formen som vi kjenner det.

Jeg har vært med å stelle mennesker noen timer etter at de døde, og jeg må bare si at det er en fredfull og god opplevelse.  De blir stelt så fint og respektfullt og forsiktig. Tatt på pene klær, og det hele skjer i en atmosfære som er preget av respekt og fred.  Ordet fred går mye igjen her, men det er det eneste ordet jeg kan komme på som dekker det, for det er mye fred i et rom med en avdød. Denne freden smitter over på meg som har som oppgave å stelle denne personen. På et sykehjem er dette et menneske vi har vært sammen med i kortere eller lengere tid, på sykehus blir man ikke så godt kjent med pasienten og pårørende.

Dette er EN måte døden kan komme på, og når den kommer til et menneske som har levd sitt liv, og som er klar til å forlate det og ikke har angst for det, så er døden på sin måte vakker. Og den er ofte forventet, i den forstand at tegn på at livet ikke vil vare så mye lenger.

I denne settingen er ikke døden noe å frykte, for den som venter den ser på den på en annen måte enn de av oss som er yngre.

Samtidig så er døden noe av det verste og vanskeligste vi må forholde oss til, og det eneste vi VET vi har foran oss og som vi må gjennom. Det eneste sikre med livet er faktisk døden. Uansett stand og stilling kommer vi dit, og det er vel gjerne tanken på det ukjente som er vanskelig. Vi frykter gjerne det ukjente, og vi vet ikke hvordan slutten vil bli for oss, eller NÅR den kommer.

Det jeg vil ha sagt er at det er en slags skjønnhet i det mennesket som nettopp har forlatt jordelivet. Jeg snakker her om de gangene når døden kommer til et eldre menneske, på naturlig måte; ikke gjennom ulykker, voldsom sykdom eller andre traumer. Og jeg snakker ikke om det verste som kan skje; det å måtte følge sitt eget barn til graven.

Men når man har levd sitt liv fullt ut, ser det ofte som om døden ikke er noe å frykte. Kanskje det ofte er derfor det står i dødsannonser:

DØDEN KOM STILLE

DEN KOM SOM EN VENN

TOK ------I HÅNDEN
OG LEIDE HENNE HJEM